Toria Wooff

Fantastisk artist, som du bare må sjekke ut!

Egon Holstad har helt rett her:

At ei av fjorårets beste plater ble laget av ei dame som fortsatt er i tjueårene (fyller 30 i september), som til alt overmål er fra England, av alle «land», er ikke akkurat noe jeg ville satt penger på. At tipset skulle komme fra Bodø, av alle steder, gjør kombinasjonen av rare element på grensen til overveldende, men likevel helt topp, på alle måter.

Hadde noen bedt meg gjette, ville jeg satt mye penger på at hun er canadisk eller amerikansk, for det er svært lite her som sender assosiasjonene til hennes eget geografiske opphav, selv om det de siste årene har begynt å bli et bra tilfang av glimrende folk/country fra Storbritannia.

For å ta det aller viktigste først, for det aller mest oppsiktsvekkende her, foruten hvor både hun og tipset om henne kommer fra, er det skyhøye nivået på låtene hennes. Hun må simpelthen ha hørt mye fra den amerikanske sangboka. Det er uansett ikke nøye overhodet. Det viktige at disse låtene når fram til så mange som mulig.

«The Flood» var en av de aller beste sangene som ble sluppet i hele 2025. Den er så vakker, storslagen, smakfullt elegant og enorm at det er helt til å besvime av.

Den starter med en helt forsiktig og helt enormt vakker pedal steel (ved Scott Poley, som er ukjent for meg), før selve låten sakte, men sikkert bygger seg opp og opp og holder deg svevende på en måten bare slike episke låter kan, og der du håper at du aldri skal lande. «Author Song» har noe springsteensk og nabraskaisk over seg, bare forsterket med vag, fortryllende lap steel. Man tenker det er slik skiva ville hørtes ut, om Gillian Welch og David Rawlings fremførte den, eller Lucinda Williams i 1988.

«The Waltz of Winter Hey» høres ut som den briljante oppfølgeren til Mirel Wagner som aldri kom.

Låten «Song for A» minner sågar om Townes Van Zandts «Tecumseh Valley». «A Song For» var for øvrig tittelen på en av mannens aller beste låter, så jeg har bestemt meg for at dette er en slags subtil hilsen og hommage fra henne til Townes. Det er i det hele tatt mye Townes i denne skiva. Da er man på rett spor av det aller meste, minus livsførsel. Hun synger dessuten helt fantastisk, men evner å holde igjen, der andre ville dratt masse på for hele tiden å vise hvor himla gode de er til å synge. I stedet lar hun bare ordene og tonene veves tilforlatelig sammen, som om hun har drevet med dette dobbelt så lenge som hun har levd.

«Mountains» får meg sågar til å tenke på vår egen Malin Pettersen, mens nyere navn som Ken Pomeroy og Mirel Wagner også rinner en i hu, mens gæmliser som Cohen og Dylan er uunngåelige.

Så det er håp for, ikke bare Bodø og England, men også for de nye generasjonene låtskrivere. Samt undertegnede, et drøyt år etter plata kom. Men bedre sent osv.