Anders Jektviks posisjon som den sterkeste av de nye visestemmene er udiskutabel. De unike tekstene og melodiene - fremført med dyp stemme og fjetrende gitarspill har berørt norske TV-seere, radiolyttere og konsertgjengere siden han dukket opp på den nasjonale arena i 2012. I Midt-Norge har han rukket å bli en etablert artist, og han fortsetter å levere atmosfæriske, nærmest hypnotiserende konserter.
‍

Svært få norske utøvere har en slik posisjon: Hver høst de fire siste årene har Jektvik solgt ut landsdelens storstue Olavshallen, sist sammen med Trondheim
Symfoniorkester. For de fleste kom Anders Jektvik beskjedent inn fra venstre med gitar og egne sanger og blåste spinkle popkopier av scenen under Norske Talenter i 2012.

‍
Han kom ingensteds i fra – nærmere bestemt kystkommunen Hitra, og var tilsynelatende uten annen bakgrunn enn den lokale kulturskolen. Ett av de største talentene i landet, sa Jan Eggum, som hadde fulgt nøye med. For rett nok har Anders bakgrunn fra kulturskolen på Hitra, men han hadde solid musikererfaring før tv-debuten. I 2007 lå familiebandet Tefeilles ni uker på Norstoppen, tre år senere høstet han stor entusiasme med bandet Slim Void.

‍
Jektvik solodebuterte med «Aill Kjeinne Aill» i 2013 og har siden gitt ut de kritikerroste skivene «No som ailt e bra» (2014), «Sei det igjæn» (2015) og «Kjøtt i
mørket» (2018).  Gjennom bekmørke og uhygge finner Anders Jektvik en ny og mer intens musikalsk plattform, skrev Adresseavisens Ole Jacob Hoel om sistnevnte, og et stemningsfullt, lekent mørke setter stemningen for hele diskografien.

Albumene har høstet 5’ere og gode ord fra aviser som nasjonale medier som VG, Dagsavisen.

‍
Under pandemien har Jektvik spilt strømmekonserter og bygget eget studio, der han i skrivende stund er i ferd med å ferdigstille et knippe nyskrevne låter. Selv omtaler han musikken sin som «en blanding av fortellinger og en metaforisk pessimistisk optimisme»