Romanen “Lolita” er inspirasjonskilde for forestillingen «Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta», som vises på Trøndelag Teater 19. og 20. september. I denne samtalen på Litteraturhuset den 16. september dykker vi bl.a. ned i Nabokovs overgrepshistorie og på hvordan hovedpersonen bruker kunstneriske metoder for å muliggjøre overgrepene mot jenta.

Vladimir Nabokovs roman Lolita (1955) skildrer hvordan middelaldrende Humbert Humbert forgriper seg på 12 årige Dolores Haze. Boka er blitt beskrevet som en kjærlighetshistorie, og den er av enkelte amerikanske lærere faktisk blitt brukt som et slags «grooming»-verktøy overfor kvinnelige elever.

I de senere år er det kommet en rekke romaner med liknende tematikk, og flere som også går i dialog med “Lolita”, blant andre “Trist Tiger”, “Min mørke Vanessa”, “Samtykket”, “Darling River” og “Jente 1983”.

Lolita-figuren er også inspirasjonskilde for forestillingen «Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta» på Trøndelag Teater 19. og 20. september. Forestillingen handler om en kvinnelig scenekunstner som har gjennomgått et villet fysisk forfall i håp om å bli noe mer enn et fascinasjonsobjekt. Nå, som middelaldrende, er hun i ferd med å bli usynlig. Hun får med seg tre homofile drag-artister i et forsøk på å bli mer appellerende og relevant.

I denne samtalen på Litteraturhuset snakker regissør Hildur Kristinsdottir og forfatter Eirik Willyson om romanen, blant annet om hovedpersonens bruk av kunstneriske metoder for overgrepene mot den unge jenta. Kristinsdottir trekker sammen med skuespillerne Ibrahim Fazlic og Magnus Myhr linjer til den aldrende kvinnekroppen og den skeive kroppens plass i kunsten og i livet.