"En feminisme for kvinner flest lener seg ikke inn, men sparker ut"

Foredraget tar utgangspunkt i "Feminism for the 99%. A Manifesto" (Nancy Fraser, Tithi Bhattacharya og Cinzia Arruzza, 2019), som Stalsberg kommer med en norsk oversettelse av i disse dager ("Feminisme for de 99 prosentene. Et manifest")

Rådhussalen, hovedbiblioteket
Gratis inngang, hent gratisbillett i Hoopla:
https://tfb.hoopla.no/sales/feminismeforde99prosent

------------------------------------------------------
Liberalfeminismen møtte sitt eget Waterloo under presidentvalget i USA i 2016, der man på tross av alle hurraropene rundt kandidaturet til Demokratenes Hillary Clinton, ikke klarte å vekke særlig begeistring blant kvinnelige velgere. Og det med god grunn: Clinton personifiserte den dype kløften mellom elitekvinners klatring mot karrieretoppen, og stagnasjonen i den store majoritetens livsvilkår.

Clintons tap var en oppvekker. Det avslørte liberalfeminismens konkursbo, og den har åpnet opp for muligheten til å utfordre den fra venstre. I dette vakuumet som er skapt etter liberalismens fall, har vi en mulighet til å bygge en annen form for feminisme: en feminisme med en annen definisjon av hva som teller som «feministiske spørsmål», med en annen måte å se klasse på, og en annen ånd – en som er radikal og forvandlende.

Dette manifestet er vårt forsøk på å promotere denne «andre» feminismen. Vi skriver ikke for å skissere opp en imaginær utopi, men for å stake ut kursen vi trenger for å nå et rettferdig samfunn. Vi ønsker å forklare hvorfor feminister burde velge veien med feministiske streiker, hvorfor vi må alliere oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser, og hvorfor vår bevegelse må bli en feminisme for de 99 prosentene. Bare på denne måten – ved å stå sammen med antirasister, miljøvernforkjempere, fagforeninger og aktivister som slåss for migranters rettigheter – kan feminismen møte vår tids utfordringer. Ved å bestemt avvise dogmet om «å lene seg inn» og en feminisme som handler om den ene, privilegerte prosenten, kan vår feminisme bli en kilde til håp for alle andre.

Det som gir oss håp, er den nye bølgen av feministisk aktivisme. Denne handler ikke om markedsfeminisme, som har vist seg så ødeleggende for vanlige arbeiderkvinner og som ikke lenger har troverdighet. Ei heller er det en «mikrokredittfeminisme», som hevder å gi kvinner makt og myndighet i det globale sør gjennom å låne dem småpenger. Nei, det som gir oss håp er de internasjonale feministiske kvinnestreikene i 2017 og 2018. Det var disse streikene, og de koordinerte bevegelsene rundt dem, som inspirerte oss og som nå utgjør en feminisme for de 99 prosentene.